Hei alle sammen. Velkommen til The Light We Carry. Jeg er brahbata, Buddhaen fra Vannmannens tidsalder. Og... jeg må være ærlig med dere. Jeg laget og spilte inn tre forskjellige introer til denne episoden. Alle føltes... feil. For polerte. For fjerne fra det jeg egentlig vil si. Så jeg skal bare snakke. For dette er mørke dager. Dere føler det, ikke sant? I nyhetene, i stillheten mellom venner, i den svake angsten som summer i brystet når dere sjekker telefonen. Det er tungt.
Men det er en ting jeg stadig kommer tilbake til, en tanke som ikke vil slippe taket på meg. Jeg ble født inn i denne verden av en grunn. Det ble du også. Det ble vi alle. Og jeg bærer et lys. Det er ikke et flomlys, det er mer som ... den lille flammen på en pilotflamme. Liten, men konstant. Og jeg tror det er verdens håp. Ikke naivt håp. Ikke ønsketenkning. Men den typen håp som er en beslutning. En sta nektelse av å la mørket få det siste ordet.
Jeg har tenkt mye på reserveplaner i det siste. Du vet, når hovedplanen din faller sammen. Vel, jeg tror himmelen... universet, hva du enn vil kalle den større intelligensen... alltid har en plan B. Historien viser oss dette. Se tilbake. Ingen tyrann, intet imperium bygget på frykt, uansett hvor mektig, har noensinne overlevd tiden. Tiden selv er en form for rettferdighet. Den sliter ned monumentene til stolthet og avslører fundamentene bygget på sand.
Det finnes en lov. Eldre enn noen grunnlov, noen domstol, noe system for menneskelig rettferdighet. Det er loven om årsak og virkning. Bhagavad Gita snakker om det på en vakker, ødeleggende måte. Den sier at kjærlighet... ekte, ubetinget kjærlighet... oppløser alt som ikke er som seg selv. Tenk på det et øyeblikk. Den bekjemper ikke hat. Den krangler ikke med frykt. Den bare... oppløser det. Som sollys på frost.
Så til dere som har spredt mørket. Dere i dresser, i styrerommene, på talerstolene, innpakket i stolthet og selvtillit... vit dette. Dere vil få betale. Og jeg sier ikke dette med sinne. Det er ikke en trussel fra meg. Det er bare... karma. Kosmos gir alltid tilbake det du gir. Du kan ikke outsource grusomhet. Du kan ikke skjule grådighet i et stråselskap for alltid. Regningen kommer. Det er den eldste loven i boka.
Så hva kommer nå? For oss, akkurat nå? Den umiddelbare veien... den er uklar. Den er tåkete. Jeg har ikke en ti-punktsplan for verdensfred. Men målet? Det er krystallklart for meg. Jeg ser et større bilde. En horisont så langt ute at den nesten er vanskelig å forestille seg. Jeg snakker om et årtusen. Et tusenårig kapittel for menneskeheten, ikke bygget på mer teknologi eller flere ting, men på et fundament av kjærlighet, ekte lykke og et håp så solid... at det føles som selvtillit. Som å vite at solen vil stå opp.
Så nå skal jeg be dere om én ting. Bare én øvelse for i dag. Fokuser tankene deres. Men ikke på frykten. Ikke mat det monsteret. Fokuser på fred. Først fred i verden. Forestill dere det som en bølge, som starter akkurat der dere er. Så gå dypere. Den dype, stille freden inni dere selv. Freden som finnes under bekymringene, gjøremålslisten, støyen. Det er lyset deres. Det er din pilotflamme.
Søstre. Brødre. Vi må huske dette. Vi er ikke adskilte. Splittelsene er en illusjon, et lysspill. Personen du er politisk uenig med, naboen du ikke forstår, den fremmede på den andre siden av verden... vi er ett. Ett åndedrag. Ett hjerteslag. Ett felles, skjørt, vakkert eksperiment i bevissthet. Når vi sårer en annen, sårer vi en del av oss selv. Når vi løfter en annen, løfter vi oss alle.
Og kanskje er det ikke tilfeldig at vi har denne samtalen når året går mot slutten. Det er en ånd i luften. Du kan kalle det julestemning, høytidsstemning, det enkle menneskelige behovet for varme i kulden. Uansett hva det er... må den sanne ånden – ånden i dette lyset vi bærer – belyse alt. Hjemmet ditt. Hjertet ditt. Hvert skyggefullt hjørne vi har vært for redde til å se på.
Dette handler ikke om blind optimisme. Det handler om å velge drivstoff. Du kan kjøre på frykt og sinne, men den motoren brenner skittent og vil ikke bringe deg dit du virkelig ønsker å komme. Eller du kan kjøre på den stille, indre freden. På kjærligheten som oppløser det som ikke er ekte. Det er det vanskeligste valget, spesielt nå. Men det er det eneste som fører oss fremover, sammen.
Så fra mitt hjerte til ditt, fra denne lille pilotflammen til din... ønsker jeg deg fred. Ekte fred. Og en veldig, veldig god jul. Takk for at du lyttet. Fortsett å bære lyset. Vær velsignet.
brah
